Peder J. Kleppe

Peder J. Kleppe har vært en inspirerende og tydelig forkjemper innenfor utvikling og forskning i norsk treforedlingsindustri. Han tok sin dr.rer.nat i Darmstadt i 1961, jobbet som forsker ved PFI fra 1962-1965, reiste så til USA som prosjektleder i Westvaco og ble professor ved North Carolina State University til han i 1970 kom tilbake til Norge som overingeniør og fra 1979 teknisk direktør hos M. Peterson & Søn i Moss. Der ledet han den tekniske utviklingen på Peterson, blant annet den nye kontinuerlige kokeren i 1971, det nye sodahuset i 1975 og diffusøren i 1978.

Det som kjennetegnet M. Peterson & Søn var polysulfidkoking som ga en masse med relativt høyt utbytte. Det høye utbyttet av hemicellulose gjorde at massen kunne brukes på Greaker industrier til produksjon av matpapir. Sulfatmassen ble oksygendelignifisert i Moss, før den ble sendt videre til Greaker.

Som sjef var Peder vennlig, oppmuntrende, støttende, villig til å lytte, imøtekommende og han lo ofte. Tankene fløy fort hos ham, så man måtte være konkret og rask.  Det var sjeldent nei i hans munn, bare forsøk… En av hans styrker var å selge inn nye ideer. Disse hadde han mange av, og det var ikke alltid like lett å henge med. Han fulgte med i den teknologiske utviklingen og var ikke redd for å prøve noe nytt. Dette var en fordel både for M. Peterson & Søn, men også for leverandørindustrien. Han så muligheter, visste det ville koste tid og penger, men var hele tiden optimistisk. Det ble sagt om Peder at han brukte Peterson som sitt eget laboratorium.

På slutten av 80-tallet mente mange det lå gode muligheter i avansert styring. I tillegg ønsket Peder et aktivt forskningsmiljø. Dette resulterte i at flere prosjekter ble gjennomført i tett samarbeid med PFI og leverandører.

I tillegg til hovedvirket i industrien hadde Peder også en betydelig vitenskapelig produksjon og karriere. Han publiserte mer enn 20 vitenskapelige artikler og hadde14 patenter i perioden 1964-1988, hvorav 7 for Peterson og 4 for PFI. Han publiserte i 1970 artikkelen “Kraft pulping” i Tappi Journal, en artikkel som siteres den dag i dag. Peder ble TAPPI Fellow i 1980 og ble utnevnt til æresmedlem i PTF i 1983. I 1997 vant han Treforedlingsprisen.

Han ble pensjonert fra M. Peterson og Søn i 1995, men ble kallet til Professor II ved Institutt for kjemiteknikk ved NTNU i 1996. Peder overtok veilederansvar for PhD-stipendiatene Anne Kristin Holen og Rwaichi Minja da professor Per Koch Christensen ble pensjonist, og han var hovedveileder for Kai Toven og formell hovedveileder for Tove Schult i tett samarbeid med Størker Moe.

Peders største styrke som professor og i fagmiljøet ved NTNU/PFI var å være en tydelig inspirator i et i hovedsak ungt miljø. Tidligere kolleger ved M. Peterson og Søn og NTNU takker for Peders mange bidrag faglig og sosialt.

Berit S. Seem

Størker T. Moe

Øyivnd W. Gregersen